2.JANUAR

Rasmus har i dag reist til hundehimmelen, han vil bli dypt savnet. Jeg hadde ikke regnet med å miste ham i så ung alder, men våre veier er uransakelige.

De siste tre-fire ukene har han hatt problemer med å reise seg, sette seg og legge seg. Jeg har oppsøkt det som kan oppsøkes, men det var ingen vei utenom. Rasmus hadde spondylose og forkalkninger i bekkenet og hadde store smerter. Veterinæren mente ganske sikkert at han også var angrepet av en type kreft, han hadde noen stygge betente sår som ikke ble bra.
Tusen takk til Geir og Marte ved Groruddalen Veterinærklinikk for all hjelp og støtte i disse tunge ukene.

En siste hilsen til Rasmus’n min:
Du kom inn i mitt liv som en skjønn sort bartesam. Det var en selvfølge at det var her du skulle bo når du tråkket over dørterskelen for første gang.
Alle rundt deg falt pladask for din sjarm og hengivenhet. Du smeltet mange med ditt blikk og din væremåte.
Vi startet tidlig med å trene i skogen hvor sporsøk ble din favorittgren. Når sporsele og line ble tatt frem så nærmest klikket du, he he, JIPPI vi skal gå spor.
Du elsket å få løpe fritt i skog og mark sammen med Frøya og andre hundevenner.
Når du ble gammel nok så var det skiturer, snowracer og sykkelturer som gjaldt. Du likte å få bruke kroppen din, da var du en lykkelig hund.

Vi hadde mange fine turer sammen, treninger, samlinger, utstillinger og konkurranser.
Du var en god onkel til Frøya sine bebiser og når Totto kom i hus. Du var stø som et fjell og hjalp hunder som syntes ting kunne være litt skummelt. Da viste du vei, hjalp de over «barrieren».
Du var aldri kranglete ovenfor andre. Du utstrålte en selvsikkerhet og hadde et kroppsspråk som sa sitt.
Jeg glemmer aldri en gang vi var på et helgekurs. Når vi skulle lufte hundene våre, så måtte vi gå forbi en hundegård hvor det sto en schäfer. Denne hunden bjeffet og hoppet når de andre gikk forbi, men når du kom så var den helt stille.
Jeg kunne ha skrevet mange historier om deg Rasmus, minnene lever videre.

Det er tomt her uten deg, du var den store gleden i mitt og Frøya’s liv. Dere to var uadskillelige. Du og Totto var også gode «buddiser» selv om Totto skulle prøve seg litt. Akkurat som om du brydde deg om det, nei da, du bare blåste i den lille fjerten. Men for Totto var du nok den store helten hans, du var trygg å ligge inntil og støtte seg til hvis det var noe.

Som sagt så kunne jeg ha skrevet side opp og side ned om deg. Jeg kan med hånden på hjertet si at du hadde et godt liv de få årene jeg fikk ha deg hos meg. Du har gitt meg utrolig mye glede, bare snill og god som du var, så uproblematisk.

Hvil i fred for alle vondter Rasmus, du vil ALDRI bli glemt.
Du har en helt spesiell plass i mitt hjerte.