6. MARS

Jeg blir så trist og lei meg, frusterert og sint. Jeg fatter ikke at det går an å mishandle dyrene sine så grovt som jeg ser på TV, Dyrepolitet i Houston på Animal Planet. Houston har like mange innbyggere som hele Norge, så det er klart at man får et spesiellt inntrykk. Men jeg er nå så naiv at jeg allikevel tror at det ikke finnes så mange tragedier her i landet. Jeg håper ihvertfall ikke det. Trodde amerikanerne var følelsesmennesker, men der tok jeg skammelig feil. Hvordan er det mulig å være så likegyldig overfor disse uskyldige skapningene, la de gå for lut og kaldt vann?? Utmagrede og syke, mangel på omsorg og kjærlighet. Men det som er godt å se er at de fleste dyrene får hjelp og ender opp i gode hjem til slutt. Lever lykkelige i resten av sine liv. I de mest ekstreme tilfellene så blir dyrene avlivet og det er nok det mest humane, man kan ikke redde alle. Jeg gjør jo mine tanker rundt dyrehold. Hvor ille er det i Norge? Hvor mye er det som foregår uten at man vet? Kommer da til å tenke på et annet program jeg så for en tid tilbake. Nemlig hundekamper. Dette er til dags dato, tross i at det er forbudt, et utbredt problem. Når jeg så dette programmet så utløste det en bølge av følelser i meg. Stakkars hunder, fra søte, fine valper til drapsmaskiner. Takket være mennesket, fy faen…. Jeg har tilgode å se BBC-programmet angående hundeoppdrett som nylig gikk på NRK. Men jeg har det på link, så jeg skal få med meg det også. Det er betryggende å vite at Norge, norden forøvrig, har såpass god kontroll på vårt avlsarbeide.

Leste i siste hundesport om riesen-tispa Ronja som hadde blitt frisk av kerften. En gripende historie som gjorde at jeg fikk tårer i øynene. Eiere som avlyser julen og bruker masse penger på å redde Ronja. Fire timer tur/retur Oslo hver gang og all den påkjenningen alt dette medfører. Sånne mennesker får jeg stor respekt for. Som jeg leser videre i denne artikkelen; vi har en kultur for at vi avliver de dyrene som har en sykdom de kommer til å dø av. Men i stedet for å hele tiden fokusere på hvilken sykdom dyret lider av, bør vi ha fokus på hvilken livskvalitet dyret har i sykdomsperioden. Det er også viktig å tenke på. Skal hundene leve to år ekstra uten å ha glede selv, men kun for vår egen egoisme? Eller skal de få ha et lykkelig liv til siste slutt selv om det kanskje blir to år kortere?
Det er et forferdelig valg å ta, men føler seg som en bøddel uansett hva man gjør. Men til dyrets beste……og deg selv, det er godt å ha gode minner samlet i hjertet.