11. SEPTEMBER

 

Så sant som det er sagt. I går var jeg på NIMI (Norsk Idrettsmedisinsk Institutt) for å få en vurdering av hva som skal gjøres med kneet mitt. Vridningen av kneet skjedde under trening i arbeidstiden den 16. juli. Jeg ble kjørt til legevakt hvor det ble tatt røntgen som stadfester at det ikke er brudd ihvertfall. Turnuslege klemmer litt på kneskåla og er helt sikker på at det IKKE er røket korsbånd eller lignende. Mest sannsynlig en forstuing eller strekk. Får time hos fastlegen som sender henvisning til MR. Her er det lang ventetid, får time først i desember. Men jeg er på tråden hver eneste morgen for å høre om det er noen avbestillingstime som jeg kan ta. Får napp på det og time ganske raskt. Så vil det ta ca 1,5 uke før legen har svar får jeg beskjed om. Jeg ringer etter denne tiden, er jo litt spent på resultatet. Får beskjed om at svaret er sendt til legen ( de kan ikke gi meg svar over telefonen nemlig). Ringer legen men han har ikke mottatt svar. Sånn holder jeg på hver dag i en uke, til slutt ber jeg om at de sender svar i posten både til meg og min fastlege. Svaret kommer, total avrevet fremre korsbånd. Ok, hva skjer nå da? Går sykemeldt og går snart på veggen, jeg kjenner nå at frustrasjonen begynner å ta overhånd. Ny time hos fastlegen, ny henvisning sendes til sykehus for operasjon. Jeg ringer sykehuset etter noen dager for å høre hvor lang ventetiden er. Og hva får jeg til svar; Nei, de kan ikke se å ha mottatt noen henvisning fra legen. Er det mulig??!! NÅ har jeg fått nok. Tar kontakt med arbeidsgiver og ber om hjelp. De setter seg i sving og vips så har jeg time på NIMI. Her snakker jeg med en meget hyggelig ortoped. Men hva får jeg beskjed om, jo…dette kneet har blitt så stivt at det er umulig å vurdere pr dags dato om det kan opereres. Jeg skulle visstnok ha startet med behandlinger rett etter en slik skade.  Jeg sitter her som et stort ? , hvor har det «sviktet»? Er det så lite kunnskap blant leger, burde de ikke vite dette? Så nå skal jeg jevnlig inn til NIMI for å få behandlinger, så skal det vurderes etterhvert hva som skjer videre.

 

Men den beste medisin for dette er jo Zulu og Totto :-), de sørger for at jeg kommer meg ut på tur. Vi trener nesten som før, untatt lange spor. Totto får mer lydighetstrening han også, og fy pokker så flink han er. Fabler litt om jeg skal skjerpe inn litt og kanskje starte med ham etterhvert også. Han er faktisk undervurdert dennne lille gutten min.